Venner for livet

Jeg har hatt en følelsesfull dag som jeg aldri kommer til å glemme. I dag fortalte to venner av meg noe sterkt som fikk meg til å føle ting som jeg ikke har følt før. Den ene vennen min fortalte meg at morfaren hannes døde i dag. Og jeg har nettopp (1&1/2år) mistet min morfar og så da følte jeg at hjertet mitt sank dypt og jeg ville bare være der for han. Morfaren hannes var ganske så ung for å være en morfar og han ble påkjørt. Det er enda verre enn når besteforeldre dør av sykdom, for det kommer så ufattelig uventet. Når han fortalte meg dette så satt vi på kafé med et par andre venner, (han sendte faktisk på melding for de andre som var der var ikke SÅ gode venner av oss) da hadde jeg bare lyst å sitte meg ned å gråte, det skjedde nesten men jeg har god kontroll på sånt. Jeg sa ikke kondolerer, for jeg føler det ikke er nok og betyr ingenting, og jeg sa ikke så mye for jeg var redd for å si feile ting. Men jeg sa nok til at han skjønte at jeg forsto det, følte meg han, var utrolig lei meg på hannes vegne.
Det fikk meg til å tenke på min morfar også. Det er veldig skummelt når mennesker dør. Spesielt noen du er ubeskrivelig glad i. Spesielt noen du så på som en ekstra far/mor. Og spesielt når du ikke kan være der når de er død.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive mine følelser når jeg fikk vite at bestefar var syk. Jeg knakk sammen på en måte jeg aldri hadde gjort før og gren mer enn noensinne. Jeg kunne ikke tro det. Morfar var borte. Jeg skulle aldri mer få høre stemmen hannes, ta på de gamle, myke hendene, leke med månen hannes, få kjeft av han eller noe sånt igjen. Jeg hadde heller aldri på mine 17 år mistet noen jeg var glad i. Min mor, min tante og min onkel hadde alle tre dratt ned dit for å være der med han i hannes sist timer og min far dro når vi fikk vite det. Og jeg var så irritert for at jeg ikke kunne dra. Jeg var så ufattelig lei meg og frustrert på mine foreldre. Hvorfor hadde ikke jeg like mye rett som de til å dra fra all skole og dra til Iran? Hvorfor kunne ikke jeg være der for mormor også? Hvorfor kunne ikke jeg hjelpe til med begravelsen?

Nå har 1 og 1/2 år gått forbi og jeg tror ikke jeg helt tror på det enda. Jeg har utrolig store vanskeligheter for å snakke om det, SPESIELT til familien min. Min mor har jo det vanskelig fra før av, jeg og min far snakker ikke helt om sånne følelsesmessige ting og jeg vil ikke grine som en baby foran søsteren min heller. Jeg tenker liksom at siden hele familien er veldig sårbar til temaet så må jeg være den som kan snakke om morfar og hannes død uten å knekke sammen. Jeg vil vise mamma at jeg er sterk. Det er morsomt for i begynnelsen trodde min mor at jeg ikke brydde meg. Men jeg fortalte henne at jeg brydde meg like mye som henne om morfar sin død. Grunnen til at jeg ikke gren er fordi jeg vil så sterkt få han tilbake at jeg ikke tror på at han døde av kreft for 1 og 1/2 år siden.
Så derfor gikk det så utrolig inn på meg når vennen min fortalte om sin bestefar. Derfor vil jeg være der for han nå, noe som jeg ikke tror jeg kan. Jeg tror han holder inne masse følelser.

Så til alle de gode vennene mine som leser dette: Hvis dere har noe på hjertet så vær så snill la meg få høre det og støtte dere. Det blir bare enda mer jævlig å holder på det.

- Yassi <3